[gəʊtə'set]

Ok. Det er kanskje litt 2007 å mase om smarttelefoners fortreffelighet, men dette er altså posta fra Heroen min. Just sayin’.

En kjapp test av Spell with flickr. Via Mashable.

Jeg har lenge vært imponert av Automattics P2-tema for Wordpress, som gjennom enkle grep og et stilrent og intuitivt grensesnitt gjør blogging til en lavterskel-aktivitet.

Temaet er implementert i Wordpress.com, og jeg har tatt det for en prøvetur her.

Ved å la deg poste og tagge innlegg direkte på front og vise trådede kommentarer under, framstår en P2-stylet blogg mer som et åpent diskusjonsforum enn en lukket publiseringsplattform, selv om det bare er registrerte brukere som får poste nye innlegg.

Koblet opp mot en brukerdatabase basert på f.eks. Facebook Connect eller OpenID, kunne imidlertid dette veldig fort vært Framtidens Debattløsning.

Tungrodde, BBS-aktige systemer vil aldri tiltrekke seg Den Store Debatten, men en debattplattform som møter SosMed-generasjonen med et åpent felt og spørsmålet “Whatcha up to?” har IMHO langt bedre forutsetninger.

Jeg tester Posterous. Tiden vil vise om dette går bra.

Debrief: A-tags funker ikke og bildebredden er ikke optimal, men fantastisk for kjapp posting på farta. Gaute liker dette.

Posted via email from gautez’s posterous

For et par uker siden skrev jeg kort om @mikkelgruners kalkulerte sabotasje-aksjon mot nettavisenes umodererte Twitter-felter. Siden den gang har Mikkel fortsatt aksjonene, og har også høstet reaksjoner, både fra twitrere og de som ble rammet. Gjerningsmannen selv har også skrevet utfyllende om terrorvirksomheten under tittelen En Twitter-terrorists bekjennelser.

Mens jeg tolket stuntet som en ren kritikk av mangelen på redaksjonell kontroll, har Mikkel også en annen agenda: Opphavsrett. Hvem eier dine tweets? Ifølge brukeravtalen gjør man det selv. Gjør Dagbladet, NRK, m.fl. seg til innholdstyver når de integrerer Twitter-feeds, eller befiner vi oss i en gråsone der det under tvil kan være lov?

@jilltxt skriver også utfyllende om saken her, og peker på ett av de ubesvarte spørsmålene: Er det å bruke en hashtag ensbetydende med å gi kommersielle aktører grønt lys til å bruke tweeten din? Bruk av hashtags var en etablert praksis lenge før mediene kastet seg over Twitter, tross alt.

Terroristens bror @martingruner påpekte opphavsrett-problemet første gang jeg skrev om trøbbelet med Twitter (og har senere tatt det grundigere for seg på sin egen blogg), og jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde tenkt så grundig over det.

Da vi først begynte å eksperimentere med Twitter-integrasjon i NRK så jeg ikke den store forskjellen på Twitter-feeder og andre feeder (eller annet embeddet eksternt innhold for den saks skyld). Det er tross alt ikke snakk om innhold fysisk lagret hos oss, men noe som foregår (tilsynelatende) uavhengig av oss.

Det ligger imidlertid en forskjell i at vi i dette tilfellet videreformidler hele det rettighetsbeskyttede innholdet, og ikke bare et utdrag og en lenke, slik f.eks. Dagbladet.no og VG.no gjør via Trackback-tjenester som Twingly.

Så: Jeg eier mine tweets. Samtidig publiserer jeg dem åpent på en plattform som “gir vekk” alt det jeg publiserer via RSS, og dermed underforstått oppfordrer andre til å spre innholdet rundt. Det er i utgangspunktet ingenting som hindrer meg i å putte @mikkelgruners twitter-feed i sidemargen min (rent bortsett fra fintfølelse).

Et underliggende premiss for den utstrakte bruken av RSS-syndikering er at innholdet skal kunne flyte rundt uavhengig av publiseringsplattform, men er det nødvendigvis uproblematisk av den grunn? Kan man se for seg at twitrere går til gruppesøksmål mot nettavisene på grunn av brudd på opphavsretten?

(Malapropos, eller kanskje snarere tvert imot: jeg skrev inn feil URL da jeg lette etter Mikkels blogg, og snublet med det over dette fine eksempelet på proto-mikroblogging.)

Mandag denne uka fyltes plutselig innboksen av beskjeder om at folk hadde begynt å følge meg på Friendfeed. Det viste seg raskt at samtlige var Twitter-brukere som følger meg , og jeg lurte  et øyeblikk på om det var noe jeg hadde utløst, siden jeg kvelden før hadde lekt meg med Twitter-importfunksjonen jeg nettopp hadde oppdaget. Et kjapt sveip på Twitter avslørte imidlertid at mange andre Twitter-brukere lurte på det samme.

Hva skyldtes denne plutselige flommen av abonnenter? Ifølge min kollega Øyvind Solstad er en mulig forklaring den nylig implementerte Twitter-importen. Min venn Joakim mener på sin side at denne artikkelen utløste massebevegelsen. Det kan godt være begge har rett. Forrige ukes redesign innførte sanntidsoppdatering og et kraftig forbedret grensesnitt, mens den nye Twitter-importen gjorde det mye lettere for brukere å ta med seg det eksisterende nettverket sitt over.

Uansett hva som forårsaket det, skjedde det bokstavelig talt over natta. Friendfeed gikk fra å være en aggregatortjeneste spådd til å bli Det Neste Store, til å realisere i hvert fall deler av sitt sosiale potensial blant norske netthoder.

Selv har jeg hittil kun brukt Friendfeed som en aggregator for mine aktiviteter andre steder, og har aldri orket å investere tid og krefter i å bygge opp et kontaktnettverk på nok et sosialt nettsted. Friendfeed har så langt bare bare opp til halve navnet sitt.

Importfunksjonen gjorde det plutselig veldig mye enklere å koble seg til andre brukere, men samtidig krever FF nå mer innsats fra min side: Jeg må ta stilling til hvilken informasjon jeg bør prakke på folk som ikke kjenner meg personlig. Favorittlåter på last.fm? Kryptiske FB-statuser? Delicious-bokmerker uten kontekst?

Det blir uansett spennende å se om FF klarer å tiltrekke seg Den Store Samtalen. Mesteparten av innholdet fra brukerne jeg abonnerer på kommer fortsatt fra Twitter, Brightkite, Delicious og egne blogger.

Spørsmålet blir da: Kommer folk til å ta diskusjonen på FF, eller kommer de først og fremst til å bruke det som en slags super-RSS, mens de fortsetter å publisere og diskutere på andre plattformer? Jeg er foreløpig ikke varm nok i trøya som FF-bruker til å prøve å mene noe om det.

Det har vært full radiostillhet i nesten en uke, og det skyldes først og fremst opptatthet, ikke mangel på ting å skrive om. Her er et par av de tingene jeg – og mange andre – har vært opptatt av i uka som gikk:

#drittunge – Krangelen mellom en 18-årig musikkfan og en A&R-fyr fra Warner kan kanskje virke triviell, men så tett i kjølvannet av #spectrial kunne dette fort vært skuddene i Sarajevo for konflikten mellom musikkbransjen og brukerne, slik en kollega av meg uttrykte det mens det sto på som verst.

Dessverre vinklet de fleste mediene saken på at en 18-åring fikk 15 minutters berømmelse gjennom Twitter, og ikke det all viraken er symptomatisk for: en ulmende misnøye med musikkbransjens arrogante behandling av sine fans. Se også: Piratene er de beste kundene.

Hege Ulsteins disseksjon av Twitter har blitt møtt med sinte reaksjoner, passende nok hovedsakelig på Twitter. Essensen er at Twitter er elitistisk/maskulint mens Facebook er folkelig/feminint.

Reaksjonene på Ulsteins, Lars Nyres og Hege Skjeies Twitter-skeptiske kommentarer minner for øvrig mye om debatten på Underskog etter at enkelte medier omtalte stedet som et lukket elitenettverk: Ytre angrep på mediet vekker brukernes indre solidaritet og kollektive selvrettferdighetsfølelse, og de opptrer som et samfunn.

Det er interessant, i og med at jeg egentig ikke har ansett mikroblogger for å være nettsamfunn i begrepets snevrere forstand. Men det er mulig jeg tar feil.

Samme uke som Ulstein terger på seg twitrerne, skriver Markus om Twitter i et klasseperspektiv ( jeg kverulerer i kommentarfeltet). Han mener mikroblogger vil forbli et medium for det øvre sjikt, fordi formen vektlegger debatt og idéutveksling framfor deling og sosial samhandling. Altså: Folk flest vil dele bilder og kommentere hverandres statusfelt, ikke tiny-URLe hverandre lenker til interessante artikler.

Mine 2 eurocent: Markus og Ulstein legger begge til grunn statiske definisjoner av hva som er lavstatus/folkelig/maskulint. For få år siden var det kun informasjonssamfunnets elite som så noe poeng i å blogge, og det var mange oppfatninger om hva blogger skulle være og ikke være.

Men blogger er bare verktøy, og brukes i dag fra alt til dagbøker til lenkedumper. Vi vet bare hva mikroblogger brukes til her og nå, ikke hvilke bruksområder og muligheter andre enn oss selv ser i dem.

Nye Twitter-brukere har en tendens til å bare poste statusoppdateringer a la Facebook, og det tar tid å oppdage mulighetene i nye medier. Hvem vet hva glamourmodellene og partygutta vil bruke Twitter til?  Jeg tror vi skal suspendere dommen over Twitter på ubestemt tid. Det er kanskje overvettes derridaisk, men så er jeg også en elitistisk Twitter-bruker.

Kanskje er det en selvoppfyllende profeti, men jeg fikk rett: Noen har innsett at nettmedienes umodererte Twitter-bokser er open mic night.

Det var ikke rasistisk oppgulp fra @hatefulle_harald som fikk æren av å ta dyden på den norske Twitterforien, men derimot Shädy Äcres’ Mikkel Grüner, med en svært utspekulert og selvrefleksiv tweet synlig plassert i Dagbladets dekning av Røkkes pressekonferanse:

“Jeg er sjokkert over at dagbladet.no kaller Kjell-Inge Røkke for en “syfilitisk horefitte” på sine sider. Husk Vær Varsom-plakaten! #AKER”

Pwnage, LOLZ, etc.

Via Failblog.

Fornyingsminister Heid Grande Røys står som redaktør for “Delte meninger”, en debattbok og et nettsted om sosiale medier og delekultur på nett, og hvordan det påvirker demokratiet. Blant bidragsyterne er NRKs Eirik Solheim, nettnestor Gisle Hannemyr og Bengler-gutta Even Westvang og Simen Skogsrud. Gode hoder, altså.

Innholdet publiseres etappevis på nettstedet fram mot utgivelsesdatoen 19. mai. I tillegg blir det temavis debatt i hver etappe, med et utvalg av bidragsyterne som debattredaktører.

Alt innholdet er lisensiert under en CC BY-SA 3.0-lisens, og kan fritt benyttes så lenge man krediterer og deler videre. Hurra for det!