28.04.2009
That Was the Week that Was
Det har vært full radiostillhet i nesten en uke, og det skyldes først og fremst opptatthet, ikke mangel på ting å skrive om. Her er et par av de tingene jeg – og mange andre – har vært opptatt av i uka som gikk:
#drittunge – Krangelen mellom en 18-årig musikkfan og en A&R-fyr fra Warner kan kanskje virke triviell, men så tett i kjølvannet av #spectrial kunne dette fort vært skuddene i Sarajevo for konflikten mellom musikkbransjen og brukerne, slik en kollega av meg uttrykte det mens det sto på som verst.
Dessverre vinklet de fleste mediene saken på at en 18-åring fikk 15 minutters berømmelse gjennom Twitter, og ikke det all viraken er symptomatisk for: en ulmende misnøye med musikkbransjens arrogante behandling av sine fans. Se også: Piratene er de beste kundene.
Hege Ulsteins disseksjon av Twitter har blitt møtt med sinte reaksjoner, passende nok hovedsakelig på Twitter. Essensen er at Twitter er elitistisk/maskulint mens Facebook er folkelig/feminint.
Reaksjonene på Ulsteins, Lars Nyres og Hege Skjeies Twitter-skeptiske kommentarer minner for øvrig mye om debatten på Underskog etter at enkelte medier omtalte stedet som et lukket elitenettverk: Ytre angrep på mediet vekker brukernes indre solidaritet og kollektive selvrettferdighetsfølelse, og de opptrer som et samfunn.
Det er interessant, i og med at jeg egentig ikke har ansett mikroblogger for å være nettsamfunn i begrepets snevrere forstand. Men det er mulig jeg tar feil.
Samme uke som Ulstein terger på seg twitrerne, skriver Markus om Twitter i et klasseperspektiv ( jeg kverulerer i kommentarfeltet). Han mener mikroblogger vil forbli et medium for det øvre sjikt, fordi formen vektlegger debatt og idéutveksling framfor deling og sosial samhandling. Altså: Folk flest vil dele bilder og kommentere hverandres statusfelt, ikke tiny-URLe hverandre lenker til interessante artikler.
Mine 2 eurocent: Markus og Ulstein legger begge til grunn statiske definisjoner av hva som er lavstatus/folkelig/maskulint. For få år siden var det kun informasjonssamfunnets elite som så noe poeng i å blogge, og det var mange oppfatninger om hva blogger skulle være og ikke være.
Men blogger er bare verktøy, og brukes i dag fra alt til dagbøker til lenkedumper. Vi vet bare hva mikroblogger brukes til her og nå, ikke hvilke bruksområder og muligheter andre enn oss selv ser i dem.
Nye Twitter-brukere har en tendens til å bare poste statusoppdateringer a la Facebook, og det tar tid å oppdage mulighetene i nye medier. Hvem vet hva glamourmodellene og partygutta vil bruke Twitter til? Jeg tror vi skal suspendere dommen over Twitter på ubestemt tid. Det er kanskje overvettes derridaisk, men så er jeg også en elitistisk Twitter-bruker.
Du leser meg som fanden leser bibelen. Jeg sier at Twitter, sånn som det er nå, er et elitistisk prosjekt. Jeg forsøker å vise hvorfor det har slått så godt an blant en samfunnsgruppe fremfor en annen.
At twitter kan utvikle seg til noe annet kan godt være, men foreløpig har facebook mange flere elementer som gjør at det appellerer til de store massene.
Beskyldningen om at jeg legger til grunn et statisk syn på lavstatus/folkelig/maskulint, er noe som alltid kommer opp når man diskuterer klasse, og det på tross av at det nok ikke finnes en eneste klasseanalyse som ikke erkjenner at ting endrer seg. Jeg presiserer også det.
Men du selv godtar jo min “statiske analyse” av hva som er lavstatus og folkelig når du sier at bloggen etter hvert brukes til sosiale aktiviteter og derfor er blitt mindre elitepreget. Det er jo nøyaktig det samme: Det lavere lagene kommer når de ser muligheter for å være sosiale. Det er et fenomen som er rimelig allment og uavhengig av tiden vi lever i. Det som endrer seg er jo mediene folk bruker.
Derfor: Skal man prøve å si noe om tendenser, må man se etter hvilke muligheter som ligger i twitter for en annen type kommunikasjon enn den som føres nå. Jeg prøvde å si at foreløpig ser jeg ingen ting ved mediumet som gjør at det vil bli et massefenomen, men twitter har sikkert en hel del folk som jobber for å utvikle det videre, hva vet jeg.
At et par glamourmodeller snuser så vidt på twitter trenger ikke bety noen ting. Foreløpig er de et lite mindretall. Twitter må ikke nødvendigvis gå samme vei som facebook.
Jeg har ikke sagt at blogger i større grad enn før brukes til sosiale aktiviteter eller koblet dette til høy eller lav sosial status.
Det jeg hevder er at brukerne og bruksområdene for bloggtjenester og -systemer har blitt mer mangfoldige. Men verktøyene har ikke endret seg vesentlig siden 2003. Endringen handler i all hovedsak om fenomenets kulturelle penetrasjon.
Men ja, de tidlig tilvente er som regel ressurssterke og velutdannede. Det former også bruken av et gitt medium i den første fasen.
“Men blogger er bare verktøy, og brukes i dag fra alt til dagbøker til lenkedumper. Vi vet bare hva mikroblogger brukes til her og nå, ikke hvilke bruksområder og muligheter andre enn oss selv ser i dem.
Nye Twitter-brukere har en tendens til å bare poste statusoppdateringer a la Facebook, og det tar tid å oppdage mulighetene i nye medier. Hvem vet hva glamourmodellene og partygutta vil bruke Twitter til?”
Implisitt i disse to avsnittene ligger det jo at glamourmodellene og partygutta vil bruke mikroblogger og andre blogger på en annen måte enn akademikere og skribenter, altså at det finnes en forskjell i bruken på høy og lav. Jeg prøvde å si noe om at det var færre muligheter på twitter for “glamourmodellene og partygutta” enn på andre, konkurrerende nettmedia. Jeg prøvde ikke felle en historisk dom over twitter.
Jeg forstår at jeg beveger meg inn på et minefelt fordi liknende spådommer har hatt en tendens til å bli knust av historiens gang. Men jeg tror fremdeles at twitter må forandre seg skal det bli et sted for andre enn dem som nå er i flertall.
Ellers fører du gode argumenter mot å gjøre spådommer generelt, på tross av at dette ble innledet av noe som minnet om en spådom fra din side.