[gəʊtə'set]

For et par uker siden skrev jeg kort om @mikkelgruners kalkulerte sabotasje-aksjon mot nettavisenes umodererte Twitter-felter. Siden den gang har Mikkel fortsatt aksjonene, og har også høstet reaksjoner, både fra twitrere og de som ble rammet. Gjerningsmannen selv har også skrevet utfyllende om terrorvirksomheten under tittelen En Twitter-terrorists bekjennelser.

Mens jeg tolket stuntet som en ren kritikk av mangelen på redaksjonell kontroll, har Mikkel også en annen agenda: Opphavsrett. Hvem eier dine tweets? Ifølge brukeravtalen gjør man det selv. Gjør Dagbladet, NRK, m.fl. seg til innholdstyver når de integrerer Twitter-feeds, eller befiner vi oss i en gråsone der det under tvil kan være lov?

@jilltxt skriver også utfyllende om saken her, og peker på ett av de ubesvarte spørsmålene: Er det å bruke en hashtag ensbetydende med å gi kommersielle aktører grønt lys til å bruke tweeten din? Bruk av hashtags var en etablert praksis lenge før mediene kastet seg over Twitter, tross alt.

Terroristens bror @martingruner påpekte opphavsrett-problemet første gang jeg skrev om trøbbelet med Twitter (og har senere tatt det grundigere for seg på sin egen blogg), og jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde tenkt så grundig over det.

Da vi først begynte å eksperimentere med Twitter-integrasjon i NRK så jeg ikke den store forskjellen på Twitter-feeder og andre feeder (eller annet embeddet eksternt innhold for den saks skyld). Det er tross alt ikke snakk om innhold fysisk lagret hos oss, men noe som foregår (tilsynelatende) uavhengig av oss.

Det ligger imidlertid en forskjell i at vi i dette tilfellet videreformidler hele det rettighetsbeskyttede innholdet, og ikke bare et utdrag og en lenke, slik f.eks. Dagbladet.no og VG.no gjør via Trackback-tjenester som Twingly.

Så: Jeg eier mine tweets. Samtidig publiserer jeg dem åpent på en plattform som “gir vekk” alt det jeg publiserer via RSS, og dermed underforstått oppfordrer andre til å spre innholdet rundt. Det er i utgangspunktet ingenting som hindrer meg i å putte @mikkelgruners twitter-feed i sidemargen min (rent bortsett fra fintfølelse).

Et underliggende premiss for den utstrakte bruken av RSS-syndikering er at innholdet skal kunne flyte rundt uavhengig av publiseringsplattform, men er det nødvendigvis uproblematisk av den grunn? Kan man se for seg at twitrere går til gruppesøksmål mot nettavisene på grunn av brudd på opphavsretten?

(Malapropos, eller kanskje snarere tvert imot: jeg skrev inn feil URL da jeg lette etter Mikkels blogg, og snublet med det over dette fine eksempelet på proto-mikroblogging.)

Kanskje er det en selvoppfyllende profeti, men jeg fikk rett: Noen har innsett at nettmedienes umodererte Twitter-bokser er open mic night.

Det var ikke rasistisk oppgulp fra @hatefulle_harald som fikk æren av å ta dyden på den norske Twitterforien, men derimot Shädy Äcres’ Mikkel Grüner, med en svært utspekulert og selvrefleksiv tweet synlig plassert i Dagbladets dekning av Røkkes pressekonferanse:

“Jeg er sjokkert over at dagbladet.no kaller Kjell-Inge Røkke for en “syfilitisk horefitte” på sine sider. Husk Vær Varsom-plakaten! #AKER”

Pwnage, LOLZ, etc.

[Denne posten følger opp denne.]

Jeg har de siste dagene lekt meg litt med Scribblelive, som lar brukere sette opp egne liveblogging-/Twitter-eventer.

I stedet for å følge en gitt gruppe brukere eller emneord ukritisk, setter du opp en event der du selv definerer hvilke twitrere vil følge og hvilke enkelttweets du vil ha med i flyten. En aktivt moderert twitter-feed, mao.

I tillegg til å følge twitrere og emneord, kan du også poste direkte i debatten, uten å gå omveien om Twitter.

Aktiv moderering betyr naturlig nok mer arbeid enn passiv, umoderert følging av emneord/twitrere, men etter hvert som Twitter vokser seg større og større, vil det nok bli mer og mer nødvendig for de som faktisk har et ansvar for det de publiserer og videreformidler.

Stadig flere twitrere betyr stadig raskere flyt av meldinger, og i en typisk twitter-boks der vi viser mellom fem og femten tweets, kan utskiftningen fort bli for hyppig til at det er verdt å følge med på.

Da NRK.no la opp #schiphol, var over halvparten av tweetene på nederlandsk. Tilbudet til publikum hadde trolig vært langt bedre dersom vi aktivt silte ut de engelskspråklige twitrerne og de vi visste faktisk var i området.

Man logger inn med Twitter-kontoen sin, setter opp en event og får ut et stykke kode man kan lime inn i sitt valgte publiseringssystem.

Hvis noen vet om tilsvarende eller bedre alternativer for å sette opp modererte Twitter-feeder som kan embeddes, gi lyd i kommentarfeltet.

2009s Store Journalistiske Greie ser allerede ut til å ha utpekt seg: Twitter-integrasjon. Men er det helt uproblematisk?

Det finnes gode grunner til å ikke bare bruke Twitter og lignende kortmeldingstjenester journalistisk, men også integrere feedene i nyhetssaker, slik f.eks. Dagbladet gjorde i Pirate Bay-saken.

Én viktig grunn er dialog: Vi viser leserne våre at det foregår en samtale der ute, og vi trekker samtalen inn til oss. Vi viser at nettbrukere prater sammen, og vi viser at vi deltar i samtalen. Men vi styrer ikke samtalen, og det er her en del redaktører begynner å bli nervøse.

I begynnelsen var de typiske Twitter-sakene hendelsesnyheter, fortrinnsvis langt unna. Slik sett var Mumbai-angrepene den perfekte stormen, med tusenvis av nettkyndige, engelskspråklige twitrere midt i stormens øye.

Det føltes lenge trygt for journalister og vaktsjefer å integrere Twitter i nyhetssaker. De første månedene besto “the twittering classes” av tidlig tilvente og spesielt interesserte. De var stort sett journalister, skribenter, kulturfolk og netthoder, og de var velformulerte, velutdannede og velversert i nettikette.

Dermed var det stort sett uproblematisk å integrere umodererte feeder om en gitt #hashtag i egne nyhetssaker.

Men hva skjer når Twitter o.l. når kritisk masse og når hendelsene er nær oss og har problematiske aspekter?

I det siste har sinnabloggerne og islamhaterne begynt å dukke opp også på Twitter. Twitter har riktignok grunnleggende mekanismer som gir få incentiver til å oppføre seg som en rass over tid, men nå kan de store nettmediene være i ferd med å gi dem disse incentivene.

@Hatefulle_Harald har kanskje ingen følgere, men når det eksploderer i #langtvekkistan, kan han plutselig bli hørt ved hjelp av riktig #hashtag.

I faglige diskusjoner har jeg påstått at å integrere en en tweetfeed er som å sette opp en direktestreaming fra et offentlig sted: Det går stort sett bra, men du har ingen garantier for at forbipasserende ikke blotter seg eller gjør nazihilsener foran seerne i de tusen hjem.

Jeg lurer fortsatt på om jeg har rett.

P.S. Jeg prøver meg for øyeblikket frem med ScribbleLive som en slags delvis forhåndsmoderert styrt Twitter-løsning. Har noen andre gode tips til tjenester som lar deg foreta enkel moderering og embedding av tweetfeeder?

Eirik Helland Urke lagde forresten et fint 3D-panoramabilde av NONA-møtet forrige uke. Jeg er den stripete ryggen med speilrefleks på bordet foran seg.

Torsdag arrangerte NONA debattmøte med tema “Hvordan hever vi kvaliteten på nettdebatten?” (Se også: Coveritlive-dekning;   #nona på Twitter.)

I panelet satt Journalisten-redaktør Helge Øgrim, Christoph Schmitz fra Edda Media, Origo-utvikler Even Westwang fra Bengler og TU.no-redaktør Anders Brenna.

Flere har allerede har skrevet utfyllende om debatten (blant dem Katcho og Christoph), så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

EDIT: Siden sist har også Kristine Löwe i NONA publisert en oversikt over hovedpoengene fra debattmøtet.

NRK.no har en lang vei å gå når det gjelder å implementere smarte debattløsninger og aktivt dyrke gode nettdebatter, så jeg holdt klokelig kjeft og lot min sidemann – nyutnenvt Yr-redaktør og NRKBeta-blogger Anders Hofseth – ta seg av snakkingen, mens jeg lyttet og knipset bilder.

Spørsmålet om nettdebatt er en god eller dårlig ting fikk for en gangs skyld ligge. I stedet fikk vi en interessant utveksling av erfaringer og holdninger mellom ulike aktører i nettmediebransjen.

Mye av debatten fokuserte på hvordan man best siler ut og sanksjonerer trollene og idiotene, og ikke så mye på hvordan man faktisk dyrker fram god og saklig nettdebatt. Men de to henger unektelig sammen.

Noen foretrekker full anonymitet med aktiv moderering, mens andre krever at brukerne står fram med fullt navn. ABC Nyheter har begynt å kreve registrering med fullt navn, men redaktør Herman Berg mener det har hatt lite å si for brukernes selvsensur.

Vårt Land velger også å kreve at brukerne står fram med navn når de denne måneden lanserer sin nye debattløsning. Tiden vil vise om det er klokt. Skal vi få brukerne til å ta debatten på våre nyhetsnettsteder, må ikke terskelen for ytring bli for høy.

Min holdning, for alt det er verdt, er at det viktigste virkemidlet for å få brukerne til å oppføre seg, er å tvinge dem til å være konsistente brukere.

Dette er en av tingene Underskog har gjort riktig. Brukere kan kalle seg hva de vil og skjule sin virkelige identitet, men de bærer alltid med seg sine tidligere innlegg og kommentarer i bagasjen.

Dermed må debattantene forvalte sitt eget gode navn og rykte, og andre brukere kan dermed fort avgjøre om en debattant er verdt å lytte til eller ikke. Samtidig gjør den konsistente identiteten det lettere for moderatorene å stenge ute eller på annet vis sanskjonere brukere som gjentatte ganger går over streken.

Debattløsninger som Intensedebate og Disqus gir oss i tillegg muligheten til å la brukerne bli globale, slik at de kan ta med seg sitt merkenavn og sitt gode rykte på tvers av debattsteder.

Som Anders Brenna sa: Du blir ikke kvitt idiotene. Det betyr at man på en eller annen måte må finne løsninger som gjør det mulig å leve med dem, uten at de trekker hele debatten ned i kloakken.