[gəʊtə'set]

Via Failblog.

Foto: epicharmus/CC_Attribution

New York (magasinet) har bedt kunstnere beskrive sine drømmeprosjekter for New York (byen) i 2009.

Sekkebetegnelsen er public art, og bakgrunnen er tilsynelatende Christo og Jeanne-Claudes The Gates fra 2005 og Olafur Eliassons New York City Waterfalls fra i år:

In the post–Central Park Gates age, New York has become a giant canvas on which artists may realize their wackiest dreams.

Markus skrev denne betraktende posten i sommer, etter at vi på vei til The Met for å se Koons on the Roof og Turner-utstillingen, fikk med oss Eliassons fosser ved innfarten fra Staten Island.

To observasjoner: Den offentlige New York-kunsten insisterer på å være umiddelbar, opplevelsesorientert og tilstede i bybildet.

Samtidig virker det som om den lengter etter naturen og/eller det “magiske”. Storbyen fÃ¥r alt den mangler: stjerneklar himmel, mÃ¥nelys, rennende vann. Det er en opplevelsesorientert, positiv grunnholdning bak det hele, ribbet for annen konflikt enn den rent kognitive forstyrrelsen man kan oppleve ved første møte.

Som en leser uttrykker det i kommentarfeltet: Smiley face art.

Jeg har aldri vært noen stor Joss Whedon-fan. Men så brukte altså han og brødrene forfatterstreiken i vinter til å sette sammen musikal-superhelt-nett-miniserien Dr. Horribles Sing-Along Blog, og vips! er jeg en litt mindre liten Joss Whedon-fan. Første episode krasjet serverne, andre episode kommer sånn ca. i dag amerikansk tid. Se det nå, mens det er gratis.

Skandinavisk ukultur inntar New York. I motsetning til den svenske varianten, er denne tilsatt sukker. Advarselen pÃ¥ boksen: “This product may cause gum disease and tooth loss.”

Kritthvit komirap (Se også: 1, 2) fra The Whitest Kids U Know

Markus blogger fra New York. Og jeg måtte høre om det fra andre.

Misforståelser og rot med registraren min har ført til et par ukers nedetid. Men nå er det nye takter, boller, etc. Ingen fare: Denne bloggen vil nok fortsatt handle mest om seg selv.