[gəʊtə'set]

Jeg har lenge vært imponert av Automattics P2-tema for Wordpress, som gjennom enkle grep og et stilrent og intuitivt grensesnitt gjør blogging til en lavterskel-aktivitet.

Temaet er implementert i Wordpress.com, og jeg har tatt det for en prøvetur her.

Ved å la deg poste og tagge innlegg direkte på front og vise trådede kommentarer under, framstår en P2-stylet blogg mer som et åpent diskusjonsforum enn en lukket publiseringsplattform, selv om det bare er registrerte brukere som får poste nye innlegg.

Koblet opp mot en brukerdatabase basert på f.eks. Facebook Connect eller OpenID, ville derimot forskjellen mellom blogg og debattforum viskes ut. En post blir en tråd, en kommentar blir et svar.

Tungrodde, BBS-aktige systemer vil aldri tiltrekke seg Den Store Debatten, men en debattplattform som møter SosMed-generasjonen med et åpent felt og spørsmålet “Whatcha up to?” har IMHO langt bedre forutsetninger.

Mandag denne uka fyltes plutselig innboksen av beskjeder om at folk hadde begynt å følge meg på Friendfeed. Det viste seg raskt at samtlige var Twitter-brukere som følger meg , og jeg lurte  et øyeblikk på om det var noe jeg hadde utløst, siden jeg kvelden før hadde lekt meg med Twitter-importfunksjonen jeg nettopp hadde oppdaget. Et kjapt sveip på Twitter avslørte imidlertid at mange andre Twitter-brukere lurte på det samme.

Hva skyldtes denne plutselige flommen av abonnenter? Ifølge min kollega Øyvind Solstad er en mulig forklaring den nylig implementerte Twitter-importen. Min venn Joakim mener på sin side at denne artikkelen utløste massebevegelsen. Det kan godt være begge har rett. Forrige ukes redesign innførte sanntidsoppdatering og et kraftig forbedret grensesnitt, mens den nye Twitter-importen gjorde det mye lettere for brukere å ta med seg det eksisterende nettverket sitt over.

Uansett hva som forårsaket det, skjedde det bokstavelig talt over natta. Friendfeed gikk fra å være en aggregatortjeneste spådd til å bli Det Neste Store, til å realisere i hvert fall deler av sitt sosiale potensial blant norske netthoder.

Selv har jeg hittil kun brukt Friendfeed som en aggregator for mine aktiviteter andre steder, og har aldri orket å investere tid og krefter i å bygge opp et kontaktnettverk på nok et sosialt nettsted. Friendfeed har så langt bare bare opp til halve navnet sitt.

Importfunksjonen gjorde det plutselig veldig mye enklere å koble seg til andre brukere, men samtidig krever FF nå mer innsats fra min side: Jeg må ta stilling til hvilken informasjon jeg bør prakke på folk som ikke kjenner meg personlig. Favorittlåter på last.fm? Kryptiske FB-statuser? Delicious-bokmerker uten kontekst?

Det blir uansett spennende å se om FF klarer å tiltrekke seg Den Store Samtalen. Mesteparten av innholdet fra brukerne jeg abonnerer på kommer fortsatt fra Twitter, Brightkite, Delicious og egne blogger.

Spørsmålet blir da: Kommer folk til å ta diskusjonen på FF, eller kommer de først og fremst til å bruke det som en slags super-RSS, mens de fortsetter å publisere og diskutere på andre plattformer? Jeg er foreløpig ikke varm nok i trøya som FF-bruker til å prøve å mene noe om det.

[Denne posten følger opp denne.]

Jeg har de siste dagene lekt meg litt med Scribblelive, som lar brukere sette opp egne liveblogging-/Twitter-eventer.

I stedet for å følge en gitt gruppe brukere eller emneord ukritisk, setter du opp en event der du selv definerer hvilke twitrere vil følge og hvilke enkelttweets du vil ha med i flyten. En aktivt moderert twitter-feed, mao.

I tillegg til å følge twitrere og emneord, kan du også poste direkte i debatten, uten å gå omveien om Twitter.

Aktiv moderering betyr naturlig nok mer arbeid enn passiv, umoderert følging av emneord/twitrere, men etter hvert som Twitter vokser seg større og større, vil det nok bli mer og mer nødvendig for de som faktisk har et ansvar for det de publiserer og videreformidler.

Stadig flere twitrere betyr stadig raskere flyt av meldinger, og i en typisk twitter-boks der vi viser mellom fem og femten tweets, kan utskiftningen fort bli for hyppig til at det er verdt å følge med på.

Da NRK.no la opp #schiphol, var over halvparten av tweetene på nederlandsk. Tilbudet til publikum hadde trolig vært langt bedre dersom vi aktivt silte ut de engelskspråklige twitrerne og de vi visste faktisk var i området.

Man logger inn med Twitter-kontoen sin, setter opp en event og får ut et stykke kode man kan lime inn i sitt valgte publiseringssystem.

Hvis noen vet om tilsvarende eller bedre alternativer for å sette opp modererte Twitter-feeder som kan embeddes, gi lyd i kommentarfeltet.

Eirik Helland Urke lagde forresten et fint 3D-panoramabilde av NONA-møtet forrige uke. Jeg er den stripete ryggen med speilrefleks på bordet foran seg.

Torsdag arrangerte NONA debattmøte med tema “Hvordan hever vi kvaliteten på nettdebatten?” (Se også: Coveritlive-dekning;   #nona på Twitter.)

I panelet satt Journalisten-redaktør Helge Øgrim, Christoph Schmitz fra Edda Media, Origo-utvikler Even Westwang fra Bengler og TU.no-redaktør Anders Brenna.

Flere har allerede har skrevet utfyllende om debatten (blant dem Katcho og Christoph), så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

EDIT: Siden sist har også Kristine Löwe i NONA publisert en oversikt over hovedpoengene fra debattmøtet.

NRK.no har en lang vei å gå når det gjelder å implementere smarte debattløsninger og aktivt dyrke gode nettdebatter, så jeg holdt klokelig kjeft og lot min sidemann – nyutnenvt Yr-redaktør og NRKBeta-blogger Anders Hofseth – ta seg av snakkingen, mens jeg lyttet og knipset bilder.

Spørsmålet om nettdebatt er en god eller dårlig ting fikk for en gangs skyld ligge. I stedet fikk vi en interessant utveksling av erfaringer og holdninger mellom ulike aktører i nettmediebransjen.

Mye av debatten fokuserte på hvordan man best siler ut og sanksjonerer trollene og idiotene, og ikke så mye på hvordan man faktisk dyrker fram god og saklig nettdebatt. Men de to henger unektelig sammen.

Noen foretrekker full anonymitet med aktiv moderering, mens andre krever at brukerne står fram med fullt navn. ABC Nyheter har begynt å kreve registrering med fullt navn, men redaktør Herman Berg mener det har hatt lite å si for brukernes selvsensur.

Vårt Land velger også å kreve at brukerne står fram med navn når de denne måneden lanserer sin nye debattløsning. Tiden vil vise om det er klokt. Skal vi få brukerne til å ta debatten på våre nyhetsnettsteder, må ikke terskelen for ytring bli for høy.

Min holdning, for alt det er verdt, er at det viktigste virkemidlet for å få brukerne til å oppføre seg, er å tvinge dem til å være konsistente brukere.

Dette er en av tingene Underskog har gjort riktig. Brukere kan kalle seg hva de vil og skjule sin virkelige identitet, men de bærer alltid med seg sine tidligere innlegg og kommentarer i bagasjen.

Dermed må debattantene forvalte sitt eget gode navn og rykte, og andre brukere kan dermed fort avgjøre om en debattant er verdt å lytte til eller ikke. Samtidig gjør den konsistente identiteten det lettere for moderatorene å stenge ute eller på annet vis sanskjonere brukere som gjentatte ganger går over streken.

Debattløsninger som Intensedebate og Disqus gir oss i tillegg muligheten til å la brukerne bli globale, slik at de kan ta med seg sitt merkenavn og sitt gode rykte på tvers av debattsteder.

Som Anders Brenna sa: Du blir ikke kvitt idiotene. Det betyr at man på en eller annen måte må finne løsninger som gjør det mulig å leve med dem, uten at de trekker hele debatten ned i kloakken.