[gəʊtə'set]

For et par uker siden skrev jeg kort om @mikkelgruners kalkulerte sabotasje-aksjon mot nettavisenes umodererte Twitter-felter. Siden den gang har Mikkel fortsatt aksjonene, og har også høstet reaksjoner, både fra twitrere og de som ble rammet. Gjerningsmannen selv har også skrevet utfyllende om terrorvirksomheten under tittelen En Twitter-terrorists bekjennelser.

Mens jeg tolket stuntet som en ren kritikk av mangelen på redaksjonell kontroll, har Mikkel også en annen agenda: Opphavsrett. Hvem eier dine tweets? Ifølge brukeravtalen gjør man det selv. Gjør Dagbladet, NRK, m.fl. seg til innholdstyver når de integrerer Twitter-feeds, eller befiner vi oss i en gråsone der det under tvil kan være lov?

@jilltxt skriver også utfyllende om saken her, og peker på ett av de ubesvarte spørsmålene: Er det å bruke en hashtag ensbetydende med å gi kommersielle aktører grønt lys til å bruke tweeten din? Bruk av hashtags var en etablert praksis lenge før mediene kastet seg over Twitter, tross alt.

Terroristens bror @martingruner påpekte opphavsrett-problemet første gang jeg skrev om trøbbelet med Twitter (og har senere tatt det grundigere for seg på sin egen blogg), og jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde tenkt så grundig over det.

Da vi først begynte å eksperimentere med Twitter-integrasjon i NRK så jeg ikke den store forskjellen på Twitter-feeder og andre feeder (eller annet embeddet eksternt innhold for den saks skyld). Det er tross alt ikke snakk om innhold fysisk lagret hos oss, men noe som foregår (tilsynelatende) uavhengig av oss.

Det ligger imidlertid en forskjell i at vi i dette tilfellet videreformidler hele det rettighetsbeskyttede innholdet, og ikke bare et utdrag og en lenke, slik f.eks. Dagbladet.no og VG.no gjør via Trackback-tjenester som Twingly.

Så: Jeg eier mine tweets. Samtidig publiserer jeg dem åpent på en plattform som “gir vekk” alt det jeg publiserer via RSS, og dermed underforstått oppfordrer andre til å spre innholdet rundt. Det er i utgangspunktet ingenting som hindrer meg i å putte @mikkelgruners twitter-feed i sidemargen min (rent bortsett fra fintfølelse).

Et underliggende premiss for den utstrakte bruken av RSS-syndikering er at innholdet skal kunne flyte rundt uavhengig av publiseringsplattform, men er det nødvendigvis uproblematisk av den grunn? Kan man se for seg at twitrere går til gruppesøksmål mot nettavisene på grunn av brudd på opphavsretten?

(Malapropos, eller kanskje snarere tvert imot: jeg skrev inn feil URL da jeg lette etter Mikkels blogg, og snublet med det over dette fine eksempelet på proto-mikroblogging.)

Kanskje er det en selvoppfyllende profeti, men jeg fikk rett: Noen har innsett at nettmedienes umodererte Twitter-bokser er open mic night.

Det var ikke rasistisk oppgulp fra @hatefulle_harald som fikk æren av å ta dyden på den norske Twitterforien, men derimot Shädy Äcres’ Mikkel Grüner, med en svært utspekulert og selvrefleksiv tweet synlig plassert i Dagbladets dekning av Røkkes pressekonferanse:

“Jeg er sjokkert over at dagbladet.no kaller Kjell-Inge Røkke for en “syfilitisk horefitte” på sine sider. Husk Vær Varsom-plakaten! #AKER”

Pwnage, LOLZ, etc.

2009s Store Journalistiske Greie ser allerede ut til å ha utpekt seg: Twitter-integrasjon. Men er det helt uproblematisk?

Det finnes gode grunner til å ikke bare bruke Twitter og lignende kortmeldingstjenester journalistisk, men også integrere feedene i nyhetssaker, slik f.eks. Dagbladet gjorde i Pirate Bay-saken.

Én viktig grunn er dialog: Vi viser leserne våre at det foregår en samtale der ute, og vi trekker samtalen inn til oss. Vi viser at nettbrukere prater sammen, og vi viser at vi deltar i samtalen. Men vi styrer ikke samtalen, og det er her en del redaktører begynner å bli nervøse.

I begynnelsen var de typiske Twitter-sakene hendelsesnyheter, fortrinnsvis langt unna. Slik sett var Mumbai-angrepene den perfekte stormen, med tusenvis av nettkyndige, engelskspråklige twitrere midt i stormens øye.

Det føltes lenge trygt for journalister og vaktsjefer å integrere Twitter i nyhetssaker. De første månedene besto “the twittering classes” av tidlig tilvente og spesielt interesserte. De var stort sett journalister, skribenter, kulturfolk og netthoder, og de var velformulerte, velutdannede og velversert i nettikette.

Dermed var det stort sett uproblematisk å integrere umodererte feeder om en gitt #hashtag i egne nyhetssaker.

Men hva skjer når Twitter o.l. når kritisk masse og når hendelsene er nær oss og har problematiske aspekter?

I det siste har sinnabloggerne og islamhaterne begynt å dukke opp også på Twitter. Twitter har riktignok grunnleggende mekanismer som gir få incentiver til å oppføre seg som en rass over tid, men nå kan de store nettmediene være i ferd med å gi dem disse incentivene.

@Hatefulle_Harald har kanskje ingen følgere, men når det eksploderer i #langtvekkistan, kan han plutselig bli hørt ved hjelp av riktig #hashtag.

I faglige diskusjoner har jeg påstått at å integrere en en tweetfeed er som å sette opp en direktestreaming fra et offentlig sted: Det går stort sett bra, men du har ingen garantier for at forbipasserende ikke blotter seg eller gjør nazihilsener foran seerne i de tusen hjem.

Jeg lurer fortsatt på om jeg har rett.

P.S. Jeg prøver meg for øyeblikket frem med ScribbleLive som en slags delvis forhåndsmoderert styrt Twitter-løsning. Har noen andre gode tips til tjenester som lar deg foreta enkel moderering og embedding av tweetfeeder?