Mens jeg tolket stuntet som en ren kritikk av mangelen på redaksjonell kontroll, har Mikkel også en annen agenda: Opphavsrett. Hvem eier dine tweets? Ifølge brukeravtalen gjør man det selv. Gjør Dagbladet, NRK, m.fl. seg til innholdstyver når de integrerer Twitter-feeds, eller befiner vi oss i en gråsone der det under tvil kan være lov?

@jilltxt skriver også utfyllende om saken her, og peker på ett av de ubesvarte spørsmålene: Er det å bruke en hashtag ensbetydende med å gi kommersielle aktører grønt lys til å bruke tweeten din? Bruk av hashtags var en etablert praksis lenge før mediene kastet seg over Twitter, tross alt.

Terroristens bror @martingruner påpekte opphavsrett-problemet første gang jeg skrev om trøbbelet med Twitter (og har senere tatt det grundigere for seg på sin egen blogg), og jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde tenkt så grundig over det.

Da vi først begynte å eksperimentere med Twitter-integrasjon i NRK så jeg ikke den store forskjellen på Twitter-feeder og andre feeder (eller annet embeddet eksternt innhold for den saks skyld). Det er tross alt ikke snakk om innhold fysisk lagret hos oss, men noe som foregår (tilsynelatende) uavhengig av oss.

Det ligger imidlertid en forskjell i at vi i dette tilfellet videreformidler hele det rettighetsbeskyttede innholdet, og ikke bare et utdrag og en lenke, slik f.eks. Dagbladet.no og VG.no gjør via Trackback-tjenester som Twingly.

Så: Jeg eier mine tweets. Samtidig publiserer jeg dem åpent på en plattform som “gir vekk” alt det jeg publiserer via RSS, og dermed underforstått oppfordrer andre til å spre innholdet rundt. Det er i utgangspunktet ingenting som hindrer meg i å putte @mikkelgruners twitter-feed i sidemargen min (rent bortsett fra fintfølelse).

Et underliggende premiss for den utstrakte bruken av RSS-syndikering er at innholdet skal kunne flyte rundt uavhengig av publiseringsplattform, men er det nødvendigvis uproblematisk av den grunn? Kan man se for seg at twitrere går til gruppesøksmål mot nettavisene på grunn av brudd på opphavsretten?

(Malapropos, eller kanskje snarere tvert imot: jeg skrev inn feil URL da jeg lette etter Mikkels blogg, og snublet med det over dette fine eksempelet på proto-mikroblogging.)

Hva skyldtes denne plutselige flommen av abonnenter? Ifølge min kollega Øyvind Solstad er en mulig forklaring den nylig implementerte Twitter-importen. Min venn Joakim mener på sin side at denne artikkelen utløste massebevegelsen. Det kan godt være begge har rett. Forrige ukes redesign innførte sanntidsoppdatering og et kraftig forbedret grensesnitt, mens den nye Twitter-importen gjorde det mye lettere for brukere å ta med seg det eksisterende nettverket sitt over.

Uansett hva som forårsaket det, skjedde det bokstavelig talt over natta. Friendfeed gikk fra å være en aggregatortjeneste spådd til å bli Det Neste Store, til å realisere i hvert fall deler av sitt sosiale potensial blant norske netthoder.

Selv har jeg hittil kun brukt Friendfeed som en aggregator for mine aktiviteter andre steder, og har aldri orket å investere tid og krefter i å bygge opp et kontaktnettverk på nok et sosialt nettsted. Friendfeed har så langt bare bare opp til halve navnet sitt.

Importfunksjonen gjorde det plutselig veldig mye enklere å koble seg til andre brukere, men samtidig krever FF nå mer innsats fra min side: Jeg må ta stilling til hvilken informasjon jeg bør prakke på folk som ikke kjenner meg personlig. Favorittlåter på last.fm? Kryptiske FB-statuser? Delicious-bokmerker uten kontekst?

Det blir uansett spennende å se om FF klarer å tiltrekke seg Den Store Samtalen. Mesteparten av innholdet fra brukerne jeg abonnerer på kommer fortsatt fra Twitter, Brightkite, Delicious og egne blogger.

Spørsmålet blir da: Kommer folk til å ta diskusjonen på FF, eller kommer de først og fremst til å bruke det som en slags super-RSS, mens de fortsetter å publisere og diskutere på andre plattformer? Jeg er foreløpig ikke varm nok i trøya som FF-bruker til å prøve å mene noe om det.

#drittunge – Krangelen mellom en 18-årig musikkfan og en A&R-fyr fra Warner kan kanskje virke triviell, men så tett i kjølvannet av #spectrial kunne dette fort vært skuddene i Sarajevo for konflikten mellom musikkbransjen og brukerne, slik en kollega av meg uttrykte det mens det sto på som verst.

Dessverre vinklet de fleste mediene saken på at en 18-åring fikk 15 minutters berømmelse gjennom Twitter, og ikke det all viraken er symptomatisk for: en ulmende misnøye med musikkbransjens arrogante behandling av sine fans. Se også: Piratene er de beste kundene.

Hege Ulsteins disseksjon av Twitter har blitt møtt med sinte reaksjoner, passende nok hovedsakelig på Twitter. Essensen er at Twitter er elitistisk/maskulint mens Facebook er folkelig/feminint.

Reaksjonene på Ulsteins, Lars Nyres og Hege Skjeies Twitter-skeptiske kommentarer minner for øvrig mye om debatten på Underskog etter at enkelte medier omtalte stedet som et lukket elitenettverk: Ytre angrep på mediet vekker brukernes indre solidaritet og kollektive selvrettferdighetsfølelse, og de opptrer som et samfunn.

Det er interessant, i og med at jeg egentig ikke har ansett mikroblogger for å være nettsamfunn i begrepets snevrere forstand. Men det er mulig jeg tar feil.

Samme uke som Ulstein terger på seg twitrerne, skriver Markus om Twitter i et klasseperspektiv ( jeg kverulerer i kommentarfeltet). Han mener mikroblogger vil forbli et medium for det øvre sjikt, fordi formen vektlegger debatt og idéutveksling framfor deling og sosial samhandling. Altså: Folk flest vil dele bilder og kommentere hverandres statusfelt, ikke tiny-URLe hverandre lenker til interessante artikler.

Mine 2 eurocent: Markus og Ulstein legger begge til grunn statiske definisjoner av hva som er lavstatus/folkelig/maskulint. For få år siden var det kun informasjonssamfunnets elite som så noe poeng i å blogge, og det var mange oppfatninger om hva blogger skulle være og ikke være.

Men blogger er bare verktøy, og brukes i dag fra alt til dagbøker til lenkedumper. Vi vet bare hva mikroblogger brukes til her og nå, ikke hvilke bruksområder og muligheter andre enn oss selv ser i dem.

Nye Twitter-brukere har en tendens til å bare poste statusoppdateringer a la Facebook, og det tar tid å oppdage mulighetene i nye medier. Hvem vet hva glamourmodellene og partygutta vil bruke Twitter til?  Jeg tror vi skal suspendere dommen over Twitter på ubestemt tid. Det er kanskje overvettes derridaisk, men så er jeg også en elitistisk Twitter-bruker.

Det var ikke rasistisk oppgulp fra @hatefulle_harald som fikk æren av å ta dyden på den norske Twitterforien, men derimot Shädy Äcres’ Mikkel Grüner, med en svært utspekulert og selvrefleksiv tweet synlig plassert i Dagbladets dekning av Røkkes pressekonferanse:

“Jeg er sjokkert over at dagbladet.no kaller Kjell-Inge Røkke for en “syfilitisk horefitte” på sine sider. Husk Vær Varsom-plakaten! #AKER”

Pwnage, LOLZ, etc.

Jeg har de siste dagene lekt meg litt med Scribblelive, som lar brukere sette opp egne liveblogging-/Twitter-eventer.

I stedet for å følge en gitt gruppe brukere eller emneord ukritisk, setter du opp en event der du selv definerer hvilke twitrere vil følge og hvilke enkelttweets du vil ha med i flyten. En aktivt moderert twitter-feed, mao.

I tillegg til å følge twitrere og emneord, kan du også poste direkte i debatten, uten å gå omveien om Twitter.

Aktiv moderering betyr naturlig nok mer arbeid enn passiv, umoderert følging av emneord/twitrere, men etter hvert som Twitter vokser seg større og større, vil det nok bli mer og mer nødvendig for de som faktisk har et ansvar for det de publiserer og videreformidler.

Stadig flere twitrere betyr stadig raskere flyt av meldinger, og i en typisk twitter-boks der vi viser mellom fem og femten tweets, kan utskiftningen fort bli for hyppig til at det er verdt å følge med på.

Da NRK.no la opp #schiphol, var over halvparten av tweetene på nederlandsk. Tilbudet til publikum hadde trolig vært langt bedre dersom vi aktivt silte ut de engelskspråklige twitrerne og de vi visste faktisk var i området.

Man logger inn med Twitter-kontoen sin, setter opp en event og får ut et stykke kode man kan lime inn i sitt valgte publiseringssystem.

Hvis noen vet om tilsvarende eller bedre alternativer for å sette opp modererte Twitter-feeder som kan embeddes, gi lyd i kommentarfeltet.

2009s Store Journalistiske Greie ser allerede ut til å ha utpekt seg: Twitter-integrasjon. Men er det helt uproblematisk?

Det finnes gode grunner til å ikke bare bruke Twitter og lignende kortmeldingstjenester journalistisk, men også integrere feedene i nyhetssaker, slik f.eks. Dagbladet gjorde i Pirate Bay-saken.

Én viktig grunn er dialog: Vi viser leserne våre at det foregår en samtale der ute, og vi trekker samtalen inn til oss. Vi viser at nettbrukere prater sammen, og vi viser at vi deltar i samtalen. Men vi styrer ikke samtalen, og det er her en del redaktører begynner å bli nervøse.

I begynnelsen var de typiske Twitter-sakene hendelsesnyheter, fortrinnsvis langt unna. Slik sett var Mumbai-angrepene den perfekte stormen, med tusenvis av nettkyndige, engelskspråklige twitrere midt i stormens øye.

Det føltes lenge trygt for journalister og vaktsjefer å integrere Twitter i nyhetssaker. De første månedene besto “the twittering classes” av tidlig tilvente og spesielt interesserte. De var stort sett journalister, skribenter, kulturfolk og netthoder, og de var velformulerte, velutdannede og velversert i nettikette.

Dermed var det stort sett uproblematisk å integrere umodererte feeder om en gitt #hashtag i egne nyhetssaker.

Men hva skjer når Twitter o.l. når kritisk masse og når hendelsene er nær oss og har problematiske aspekter?

I det siste har sinnabloggerne og islamhaterne begynt å dukke opp også på Twitter. Twitter har riktignok grunnleggende mekanismer som gir få incentiver til å oppføre seg som en rass over tid, men nå kan de store nettmediene være i ferd med å gi dem disse incentivene.

@Hatefulle_Harald har kanskje ingen følgere, men når det eksploderer i #langtvekkistan, kan han plutselig bli hørt ved hjelp av riktig #hashtag.

I faglige diskusjoner har jeg påstått at å integrere en en tweetfeed er som å sette opp en direktestreaming fra et offentlig sted: Det går stort sett bra, men du har ingen garantier for at forbipasserende ikke blotter seg eller gjør nazihilsener foran seerne i de tusen hjem.

Jeg lurer fortsatt på om jeg har rett.

P.S. Jeg prøver meg for øyeblikket frem med ScribbleLive som en slags delvis forhåndsmoderert styrt Twitter-løsning. Har noen andre gode tips til tjenester som lar deg foreta enkel moderering og embedding av tweetfeeder?